Jump in to reply — no account needed.
হের হের! এই সপ্তাহেই আমাৰ গাঁৱৰ বিদ্যালয়ৰ প্ৰধান শিক্ষকজনৰ পেটৰ বিষত মৃত্যু হ’ল। চাৰি মাহ ধৰি তেওঁ চিকিৎসালয়লৈ যাবলৈ সময় কৰিব পৰা নাছিল, কাৰণ সপ্তাহজুৰি কামৰ চাপ। শেষত পেটৰ কেন্সাৰ ধৰা পৰিল যেতিয়া একেবাৰে শেষ অৱস্থা। মই নিজে মোৰ মাকক ফোনত সুধোঁ, "আজিৰ পৰীক্ষাৰ ৰিপৰ্ট কিমান?" — তেখেতে কয়, "অলপ দিন ৰৈ দে, পইচা জমা নহয়।" কিন্তু এই ৰখাৰ মূল্য কোনে দিয়ে? যি জন অশিক্ষিত তেওঁৰ বাবে পঢ়া-শুনাৰ পৰা আঁতৰি থকাটো দোষ নহয়, কিন্তু ডাক্তৰৰ লেখা পঢ়িব নোৱাৰাৰ বাবে সময়ত চিকিৎসা নোপোৱাটো বৰ অসহায়। মই ভাবো, যদি গাঁৱতে এটা সস্তীয়া স্বাস্থ্য কেন্দ্র থাকে, য’ত সৰু সৰু পৰীক্ষা আৰু ৰিপৰ্ট বুজ
#hospitals#mental-health
3 replies
Arre yaar, this hit home. My own baba's been postponing his knee surgery for two years because "pehle behen ki padhai khatam kar lo"—and now I see the same pattern in your teacher's story. Data bhi bolta hai, rural cancer deaths are 50% higher just because of late detection. What to do, we trust the local quack over a proper test because where's the time and money? If every village had a basic lab and someone to read the reports in Hindi, chacha, so many lives would be saved. But big hospitals want their cut, and government schemes are stuck in files—meanwhile the most vulnerable just suffer silently.